Det var veldig fint å bli kjent med deg.
Tusen takk for alle gode råder og alt som du har gjort for meg.
Hvil i fred 🕯
1 år ️Alltid i våre hjerter️
Hei, jeg er datteren til Pappa Finn. Jeg savner han sykt mye jeg gråter som jeg skriver dette og jeg savner han veldig mye.
Savner ditt glade og gode vesen, Finn ️ Du var så klok og varm! Så ufattelig trist at du er borte. ️ Tenker stadig på deg! ️
Fin seanse på Jung Instituttet i København i dag. Johannes og jeg fikk overrakt et diplom til Finn som skulle ha fullført utdannelsen sin som samtaleterapaut i år.
Fikk vite det i dag at du har gått bort da jeg forsøkte å komme i kontakt med deg. Dette var for meg en veldig trist nyhet. Vi to pratet i 2 år, noe som gav meg en ny, oppfriskende og bedre hverdag. Dett endret livskvaliteten min og bidro til at jeg fikk en endret syn på livet ikke minst fikk endret livsmønsteret mitt til noe positivt. Vi alle står ovenfor mange utfordringer her i livet, og det er bla takket være deg og det arbeidet du gjør som påvirker mennesker i en positiv retning. Takk for at du var den du var...
Hilsen
Ersin
https://www.aftenposten.no/nekrolog/i/7dW9XW/han-tok-seg-tid-til-aa-lytteutm_source=kopierlink&utm_content=deleknapp&utm_campaign=bunn
Vår hilsen til Finn i Akers avis.
Hvil i fred.
Her er min minnetale fra Finns begravelse.
Kjære fine, uerstattelige Finn
Kjære Asbjørn og Vivi, Johannes, Gabrielle og Noah
Familie og venner,
Jeg er en av Finns nære venner fra ungdomstida. Tusen takk for at jeg fikk si noen avskjedsord her i dag, det betyr mye.
Midt sorgen, kjenner jeg også på dyp takknemlighet over alt Finn har vært for meg og for mange her. Vi bærer alle «vår egen» Finn i hjertene våre. Jeg vil gjerne si litt om hvem Finn var for meg.
Finn dukket opp i livet mitt på et musikk-kurs i 1982 det er 40 år siden! Vi var begge litt over gjennomsnittet ivrige i hvert vårt korps i Groruddalen.
Han var 13 og jeg 14. Han var minst et hode lavere enn meg og hadde gru-gledet seg til kurset. Krøllene var viltre og litt forsiktig. Men blikket var fast og direkte han hadde øyne som lovet oss alvor og spillopper. Og det fikk vi 😊.
Det var her i dette musikkmiljøet vi også ble kjent med Hilde, som nettopp fylte rommet her med den vakre 2.satsen til Haydns Trompetkonsert, et stykke vi alle øvde på og strakk oss mot.
I løpet av den første kurstimen fylte Finn hele rommet med sin humor, sjarm og sårbarhet og et trompetspill vi fikk bakoversveis av. Han var rett og slett laget av musikk. Der og da åpnet det seg en verden av nye vennskap, farger og nye tonearter!
Hver uke tok Finn og jeg den samme T-banen sammen til og fra kurs. Noen ganger ble jeg med banen helt til Stovner, et par stasjoner ekstra, for det var mange verdensproblemer å løse og tiden strakk ikke til!
Jeg oppdaget fort at Finn var utrolig god til å overbevise. Han visste hva han skulle si for å få vilja si!
En gang jeg inviterte ham hjem til meg, syntes han det var MYE bedre at jeg kom hjem til ham jeg som var så glad i dyr for han hadde kaninunger hjemme, som var kjempesøte, og han kunne vise meg ridesenteret på Stovner. Så ble det som Finn ville, det ble Stovner. Jeg ville så klart se kaninungene. Men jeg husker godt Finn si at jeg ikke måtte bli skuffet, at kaniner må betraktes som laverestående, langt mindre intelligente vesener enn oss. At ingenting kan måle seg med Mennesket!! Jeg hadde ikke møtt noen andre på min alder med de perspektivene.
Det ble starten på et langt vennskap fylt med enorme mengder latter, fester, diskusjoner, musikkvelder, hytteturer, men også mye alvor. Den spinkle ryggen til Finn bak pianoet og toner fra Beatles eller Mozart er et bilde fra denne som sitter spikret.
Om sommeren var vi en hel uke hjemmefra på musikk-kurs. Jeg ble selv nesten sendt hjem en gang fordi jeg hadde gjemt Finn i skapet mitt etter sengetid.
Finn brukte åpenbart mye tid på å studere menneskene rundt seg, for hadde et helt spesielt blikk for detaljer barten til dirigenten, dialekten til læreren, kroppsspråket til kantinedama. Og han kunne parodiere dem alle! Vi hadde så å si konstant latterkrampe.
Jeg tror også interessen for å observere andre, den intense nysgjerrigheten på hvem folk egentlig var, gjorde at mange på Finns vei følte seg sett, møtt og forstått. Det var mye glede og mye trøst i å ha Finn som venn! Det var takhøyde og plass til alle.
Det var alltid fint å treffe familien Reinert, enten det var på korpsstevner, konserter eller hjemme i Johnny Svorkmos vei. Hos Finn, Asbjørn, Vivi og Erlot var det musikk på platespilleren og liv i pianoet- og det var gode, befriende samtaler med Erlot og varme rundstykker fra Vivi. Jeg følte meg alltid velkommen.
Ulikt alle andre gutter, klarte Finn med sin sjarm, å overbevise moren min om at det var helt greit at jeg overnattet hos ham. Jeg kan huske at Vivi ordnet med rent sengetøy og gremmet seg over at jeg skulle sove i det rotet og jeg kan bekrefte at hun ikke overdrev!
Sosialt var Finn en allrounder. Han kunne omgås hvem som helst. En gang ble han med hjem til min mamma, for å lære å danse sving, som han ikke fikk til i gymtimene. Han brukte selvfølgelig anledningen til å blåse liv i hele platesamlingen vår.
En annen gang var han med meg på hytta. At min mormor også var der, syntes han var bare koselig. Jeg tenker ikke først og fremst på Finn som en handy-man, men jeg husker at han skar gresset på hytta med ljå!! Han ble aldri glemt for denne innsatsen.
Selv om Finn alltid har hatt en alvorlig side, sa han at det var gode ungdomsår, at han hadde venner og aktiviteter som ga mening. Men livet fikk gradvis mer alvor, det ble en periode tyngre å være Finn. Og da familien mistet pappa Erlot, ble det mye å bære. Finn beskrev savnet sårt med egne ord:
«Det var som om ilden slukket i huset. Familien var med ett forandret.»
Jeg er takknemlig for at jeg fikk være en nær venn også i denne perioden selv om det noen ganger kunne være krevende. Finn kjempet mange kamper, den viktigste kanskje mot seg selv
Jeg liker å tro at hadde en slags superkraft for han reiste seg også da det så som mørkets ut! Jeg har dyp respekt for oppgjøret Finn tok med seg selv og med sin «Styggen på Ryggen» som hadde hengt på ham alt for lenge.
De som har kjent Finn vet hva jeg snakker om når jeg sier at Finn hadde x-faktoren: en sjarm, en intensitet og en spesiell følsomhet. Han var lett å like og lett å elske. Han kunne være temmelig sta og irriterende til tider. Og noen fete Michael Jackson-moves hadde han også noe jeg vet han sjarmerte en god del jenter med!
Etter hvert møtte finn Tone, som jeg satt og setter stor pris på. Og sammen fikk de Johannes. Senere fikk Finn Gabriella og Noah.
Til Johannes, Gabriella og Noah Finn var så stolt av dere alle at han holdt på å sprekke. Og han hadde gledet seg til å være der for dere og le sammen med dere alle tre!
Finn var et dypt tenkende, søkende og åndelig menneske. Jeg tror han titter stolt ned på dere barna og at han er blitt hentet til et sted der alt er fredelig og godt.
Jeg synes det passer å lese diktet Hentet Av Johann Gripp
Barn
har en egen måte å bruke språket på.
I barnehagen der
sønnen min går, blir de for eksempel «henta».
Sunniva, du er henta! roper de, når for eksempel Sunniva blir hentet, og Sunniva slipper det hun har i hendene
løper hvinende nedover skråningen
rett i armene på den, som står ved porten
og er kommet for å hente.
Når også jeg en gang får øye på at noen står i porten
og skal hente meg, da håper jeg
at det vil skjenøyaktig slik.
Jeg lyser fred og masse fryd Over Finns minne!
I dyp kjærlighet og respekt,
Gørli
Kjære Finn. Meldingen om din bortgang var et sjokk, men det vekket mange gode minner om en dyktig medarbeider, men først og fremst om et godt menneske med omsorg og omtanke for alle. Hvil i frwd.
Finns dødsfall var uventet, uforståelig og så uendelig trist. Bare 52 år. Klar for en ny livsgjerning.
Finn var begavet på mange områder: musikalsk, intellektuelt, menneskelig. Han hadde en solid utdanning til den oppgaven han hadde som lærer og rådgiver, og han hadde de menneskelige kvalitetene som kreves: evnen til å se elevenes behov. Disse kvalitetene var også avgjørende i det yrket han etter mange år i skolen valgte å utdanne seg til ved C.G. Jung-instituttet i København. I Jungs psykologi fant han en forståelse av mennesket og livet som ga gjenklang i ham selv.
Finns medstudenter beskriver ham som en «blid kæmpe, en søjle midt i vores hold. En varm og vis mann. Han gik altid direkte på sagen var hudløst og helt tilstede». Han stilte kloke, kritiske og reflekterte spørsmål i undervisningen.
Finn sto midt i livet med viktige arbeidsoppgaver: rådgiver i skolen, egne barn som han veldig gjerne ville være sammen med og hjelpe å finne sin vei i livet. Han engasjerte seg i sosiale sammenhenger, gjennomførte et krevende studium, og var i ferd med å etablere seg som terapeut.
Finn forholdt seg alltid til det som skjedde, vek ikke unna, og han var opptatt av blant annet å akseptere det uforutsigbare i livet. Han hadde skjellsettende erfaringer som bidro til å endre svært krevende situasjoner i eget liv. Dette formet hans syn på livet, og derfor hadde han en grunnleggende tillit til at dypere krefter var i virksomhet. Ved siden av å være terapeut, var det først og fremst dette han nå ønsket å fordype seg i og formidle til andre.
Midt i dette uforutsigbare og uforståelige som har rammet alle oss som kjente Finn, er det mye vi kan ta med oss fra samvær med ham. Kanskje kan vi også la Finns åpenhet for det uventede være et siste budskap som gir styrke og mot til å møte og akseptere de utfordringene vi alle har i livet.
Vi savner ham. Vi tenker på de tre barna barna han etterlater, og vi tenker på klientene som har mistet sin terapeut.
Vi ønsker Finn fred!
David Carnes, Ann-Christin Berg, Siri Ness, Astri Hognestad Norsk Forening for Analytisk Psykologi
Min tale i Finns begravelse Vestre Gravlund 19. juli 2022
Kjære alle sammen,
Jeg heter Even og var tjue da jeg studerte tysk og ble kjent med Finn. Du kunne ikke unngå å legge merke til ham. Han var et slags signalbygg oppå Blindern med svært krøllete lyst hår og digre hodetelefoner med studiolyd. Finn var kjapp i replikken, smart og kunne alt om musikk. Dessuten hadde han et legendarisk drag på damene.
De fleste på tysken kom ditt for å sanke studiepoeng, men Finn var der av en ekte indre driv. Han ville lese filosofene på originalspråket. Han var opptatt av Adorno og Heidegger og ville forstå Goethes poesi. Det var sånn vi fant hverandre. Gjennom en felles lengsel etter kunstverk og ideer som kunne vise oss en større verden enn Dagsrevyen. Det var sånn Finn uttrykte det.
Etter tysken gikk det flere år uten kontakt, men så traff vi hverandre igjen på en fest på Grønland. Da vi møttes på Blindern den første gangen, var vi kanskje unge og lovende, men denne andre gangen slet vi begge to. Jeg satt på en haug med kofferter og var nyseparert og alene, og Finn var midt i en strid som preget livet hans mer og mer; nemlig kampen mot alkoholen.
Hvilket sår drikkingen kom fra, snakket vi mye om. Finn var opptatt av livsdrift og dødsdrift og brukte Freuds gamle begreper. Han kalte det mørke suget han følte innimellom for Thanatos og oppdriften, energien og gleden for Eros. Det var spillet mellom de to kreftene vi prøvde å forstå der vi gikk sammen gjennom hver vår underverden og etter hvert ble dialogen oss imellom til et felles indre arbeid.
Å pumpe jern på Domus Athletica var en viktig del av jobben. Det kjentes pinlig for to hengslete kunstnertyper som oss, men vi skjønte at vi måtte ned på jorda og få tak i vår robusthet og handlekraft. Finn oppdaget en klassiker som heter Iron John av Robert Bly og det ble starten på det nye store temaet vårt; maskulinitet og mannsarbeid.
Finn fikk gjort mye på denne tiden. Skrev et masterarbeid i musikkfilosofi, ble lektor og fikk fast jobb. Det dannet seg en liten vennekrets som møttes regelmessig til diskusjon og samtale; det var Finn, Martin, Sivert og jeg. Og likevel ble periodene med alkohol stadig flere og stadig mørkere for Finn. Til slutt skjønte vi at han ikke kom til å klare seg.
Da skjedde det noe. Finn var en troende mann i sin oppvekst og også i voksen alder hendte det at han opplevde underlige ting. Jeg husker han fortale om en jul han satt alene i en iskald hybel på Kringsjå. Plutselig ble han fylt av et lys og en gudommelig kjærlighetskraft som overgikk alt. Han gjorde aldri noe med det. Ikke før den 31. januar 2007. Den kvelden gikk han ned på kne for første gang i sitt voksne liv, ba om redning fra alkoholen og overgav seg til Guds omsorg. Da han våknet dagen etter, var drikketrangen borte. Den bare forsvant. Vi var avventende først; det er ikke så lett å tro på et under. Men den natten flyttet det noe inn i hjertet til Finn som forandret hele livet hans og aldri sluttet å lyse.
Han gikk inn i AA, tok alle trinnene der og ble en ressursperson for andre. Han fikk to flotte barn til, Gabriela og Noah i tillegg til Johannes som han fulgte hele veien. Finn ble mer og mer opptatt av hvordan han kunne bruke det vonde han selv hadde vært igjennom til å hjelpe andre, og dermed begynte han en årelang og krevende utdannelse for å bli jungiansk terapeut i tillegg til full jobb. Vennekretsen vår ble en liten gruppe der vi delte tro og bønn med hverandre, og hvert år feiret vi på Grand café det store som skjedde den natten Finn ble fri. Den natten fikk han ikke bare et nytt liv selv, men han fikk også kraft til å redde andres liv og ble en mann med en misjon. En såret hjelper.
Døden er en tyv. Og det den er uten etter, er det vi elsker aller mest.
Finn kunne ikke vite noe. Han var helt uforberedt på at livet bare skulle slutte en helt vanlig søndagskveld i juli. Men en mann som har satt livet sitt i orden og som dør mens han går den gode veien, han er aldri helt uforberedt. Han er egentlig alltid reiseklar.
Rest in peace my friend . Amazing people never die , they always stay in peoples hearts ️
Ingrids tale til Finn i minnestunden i Skøyen kirke.
Finn tilhørte kjernen av venner som gikk ut og inn i vårt hus da ungene vokste opp.
Jeg ser han ennå for meg sitte og spille firhendig med Line ved det gamle, svarte pianoet i stua.
Jeg hadde nesten håpet å få han til svigersønn!
Da kattungen vår trengte et nytt hjem,
var familien svært glad over at FINN sa ja til å overta den.
Den var svart, og han kalte den Louis etter den store musikeren.
Vår Lars og Finn spilte i skolekorpset sammen i mange år.
De dro på korpstur både til Isle of Man og USA.
Og de opptrådte på elevaftener hos Anne Tvedt,
akkurat som Anne og Line.
Finn var svært glad i og stolt av LILLEBROREN sin.
Det var helt rørende å se kjærligheten mellom de to.
Jeg husker en gang han hadde han med til oss.
Da satt han og holdt rundt Asbjørn i sofaen og klemte og koste så mye med han at det var rørende å se!
Finns FAR traff jeg bare ved EN anledning, men han gjorde et inntrykk jeg aldri glemmer.
Jeg husker Finn sa en gang:
«Det eneste jeg ikke kan tåle, er at jeg mister faren min.»
Og så skjedde akkurat det.
Men Finn kom seg gjennom det også, og på den andre siden av de tunge åra kom han ut som FERDIG PEDAGOG.
Dermed hadde han og jeg en FELLES PLATTFORM for mange interessante samtaler,
om ungdomsskolen, yrkesfaglige studieretninger, allmennfag og ikke minst,
ungdom med innvandrerbakgrunn.
Til min glede hørte jeg at Finn hadde fått jobb på Hellerud videregående skole.
Der visste jeg han ville få en rektor med en enestående evne til å SE folk.
Så jeg sendte en sommerhilsen til Jan Ljøner, min gamle sjef, med disse orda:
«Jeg hører Finn Reinert skal begynne hos deg i høst.
Han er en av mine døtres nærmeste venner.»
Det var nok.
Såpass medvind skulle Finn ha.
Seinere fortalte Finn meg at han var blitt tatt så godt imot av rektor.
«Så DU er Finn Reinert,» hadde han sagt.
«Det var akkurat som om jeg var venta,» sa Finn.
Han fikk aldri vite at jeg hadde gitt han den beste anbefalingen jeg kunne.
Og da skoleåret var slutt, hadde Jan Ljøner tatt han til side og sagt, slik jeg husker det:
« Vet du hva som har gledet meg aller mest dette skoleåret, Finn
Det er at du har kommet deg så på beina igjen!»
Seinere blei jo Finn en kapasitet innen RÅDGIVING.
En gang ble han invitert til å holde foredrag på Østlandsk Lærerstevne.
Et år hadde han en gruppe på 15 elever som var falt ut av skolen.
Etter et år var alle til stede igjen, bortsett fra EN som var henta av Barnevernet!
Det var folk som satt og gråt i salen mens de hørte på, fortalte han seinere.
«Hva er din metode» spurte de fra salen.
Finn svarte: «Det er ikke noen METODE,
det dreier seg om den personlige relasjonen til hver enkelt!»
Arbeidskapasiteten hans var viden kjent.
Mange utenom jobben fikk god rådgivning av Finn også i SINE liv.
Jeg benytta meg av hans store kunnskaper og rike efaring på vegne av ei god venninne av meg.
Hun var aleine med to barn med spesielle utfordringer.
«Du burde ABSOLUTT snakke med FINN,» sa jeg.
Og han takka straks ja til å komme til middagsbesøk, og jeg kunne trygt lukke kjøkkendøra mens praten gikk i stua.
Dette var for et par år siden, og det var siste gang Finn var tilbake i Smiuvegen 33.
Men jeg har vært oppdatert om han helt til det siste.
Det er TRAGISK at han måtte gå fra så mye ugjort.
Men du verden hva han HAR fått gjort, og for så MANGE!
Dette var mine ord til Finn i kapellet på Vestre gravlund i dag. Det ble en fin og verdig avskjed med ham. Bildet er ham i yngre år på Anne Tvedts kjøkken i villaen hennes på Grorud. R.I.P. begge to.
Finn: min tale
Finn var som en bror for meg. Han er et av de klokeste og mest omsorgsfulle menneskene jeg har kjent. Han var en klippe i manges liv. Det er godt over hundre hilsener på minnesiden hans. «Takk for inspirasjon, takk for råd», sier en av kollegaene. «Et godt menneske, en skikkelig gledesspreder», skriver en annen venn. «Uerstattelig, en fantastisk god og klok mann». Sånn har de uttrykt seg, noen av de mange som savner ham.
Jeg har kjent Finn siden vi gikk på ungdomsskolen. Han var mye hjemme hos oss på Stovner. Både Finn og lillebror Asbjørn var musikalske vidunderbarn. Finn på piano og trompet og Asbjørn på fiolin.
Faren Erlot var en varm personlighet som stilte opp for sønnene sine, som så dem, støttet dem og ga dem livsmot. Det var et hardt slag for ham da Erlot døde mens Finn var i tjueårene.
Finn opplevde mye og stri motvind i livet. Det ukuelige livsmotet hans gjorde at han etter hvert fikk god kontroll på tilværelsen.
«Kulllturaften» ble etablert i 1985 av vår pianolærer Anne Tvedt. Noen av oss tidligere elever møttes en gang i måneden i villaen hennes på Grorud. Hun bød på tre retters middag og diskusjoner om mangt. Det var alltid verdt å lytte til innspillene til Finn. Høydepunktet på kveldene var når han fikk oss til å knekke sammen av latter. Han kunne gått rett inn i stjernelaget av komikere, ikke minst som imitator.
Finn var ikke så opptatt av det ytre. Noen ganger ba vi ham om å kneppe en knapp eller lappe hullete sokker. Anne strammet han opp innimellom og ba han om å bære ut av bordet, mens han gjerne ville stå inne på kjøkkenet og diskutere Bach og tyske filosofer. Etter hvert ble han flink til praktiske ting. Han ble en riktig god kokk og holdt god orden i hus og hjem.
Anne var en uvurderlig støtte for Finn. «Han er lagd av musikk fra topp til tå», sa hun en gang. Finn fortalte meg nylig at han hadde tenkt på henne nesten hver dag siden hun døde i 2007.
Finn hadde en sterk gudstro som ga ham kraft. Hadde alle vært like tolerante overfor annerledes tenkende som ham, ville verden vært et bedre sted.
Han var opptatt av brobygging og satt i styret for Cosmopolite, en flerkulturell musikkscene i Oslo.
Han var også med og dannet LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold), som skulle få fram stemmene til sekulære og liberale muslimer. I intervjuet Morgenbladet gjorde med ham i den forbindelse, pekte Finn på utfordringer knyttet til kulturell bagasje hos mange unge med muslimsk bakgrunn. Særlig den tradisjonelle muslimske mannsrollen. «Det er også en kjensgjerning at det er i ferd med å utvikle seg en underklasse blant norske innvandrere», la han til. Dét er noe vi må ta opp».
Tydelig og konstruktiv: dét var Finn i et nøtteskall. At han alltid var i utvikling og ville lære mer gjorde ham til en spennende samtalepartner.
Så sent som den 10. juni fikk jeg en mail fra Finn hvor han rapporterte om hvordan livet hans så ut da. Han berettet først litt om hver av ungene. Så sa han at han hadde begynt med løping igjen, og at han hadde trent i snitt to ganger i uka de siste to månedene. Han trente også på SATS.
Finn skrev: «Ellers er en oversatt versjon av artikkelen min sendt til min jungianske analytikervenn i Irland til gjennomlesning. Skal sette meg ned med litteraturliste og kikke gjennom formaliteter i helgen. Den siste caserapporten er hos veileder. Forhåpentligvis ikke så mye igjen på den, men skal oversette den også. Brukt noe tid på regnskap og firmaet de siste ukene. Begynt å planlegge litt aktivitet til høsten, men manglet overskudd til å jobbe skikkelig. Helsa holder, og motet er fortsatt oppe. Stort sett fornøyd, men trenger ferie. Skal bruke litt tid på å rydde og hvile i helgen. Tar en tur til Line på lørdag kveld. Smilefjes. God helg!»
Deler av kulturaftengjengen møttes den lørdagen hos Line. For siste gang med ham til stede.
De siste årene Finn levde var han livsklok, glad og sterk. Han hadde bidratt på mange områder, hadde planer og drømmer og var i ferd med å fullføre utdanning som jungiansk terapeut. Ikke minst elsket han dere barna og deg, Asbjørn.
Et av de virkelig store trærne i skogen har falt. Alt Finn har gitt oss tar vi med oss videre i dyp takknemlighet. Hvil i fred, kjære venn.
Kjære venn.
Du var grunnen til at jeg var i konstant fnisemodus i klassen vår på ungdomsskolen, og stadig måtte opp til rektor.
På T-banen innover til Katta måtte vi legge bånd på oss for ikke å plage medpassasjerene, fordi vi lo så fælt.
Vi spilte piano sammen og opptrådte sammen firhendig.
Vi diskuterte alt mellom himmel og jord, i kulturgjengen og i privat sammenheng.
Vi fulgte hverandres opp- og nedturer, igjennom studietiden og i videre voksenliv.
Jeg husker at du sa mange år tilbake, da du slet som verst: «Det er ingen som ikke ville forstått det,
om jeg hadde havnet på Plata. Det deiligste hadde vært å bare gi opp. Men det er en lettvint løsning. Det er bare jeg som kan redde meg selv.»
Du har trukket deg selv opp etter håret og fått til ekstremt mye, med tanke på utgangspunktet.
På det verste var du innlagt i snitt 5 måneder i året.
Det var en stor glede for oss venner å se at du trakk deg selv inn på fast grunn, og bygde en ny fremtid, steg for steg.
Du gjennomførte hovedfaget ditt i musikkfilosofi.
Du tok tysk og idéhistorie.
Du tok PPU og spesialpedagogikk.
Du fikk deg lærerjobb ved Hellerud videregående skole, der du underviste den tyngste elevflokken.
Som gammel videregåendelærer ble jeg imponert over elevsynet ditt. Du sa: «Det nytter ikke å starte med å gå gjennom det vanlige tyskpensumet med denne gjengen.
Her må vi starte med å bygge dem opp som personer.
Deretter kan de kanskje begynne å tenke på fag.
Og da må vi begynne helt fra scratch.
Du fikk svært gode resultater i tysk med elever som verken hadde tillit til voksne, eller grunnleggende lærelyst.
Hvor mange lærere kan skilte med at hele klassen dukket uventet opp for å hjelpe læreren sin med å flytte
Det sier noe om deg, Finn. Fordi du hadde gitt dem håp, og troen på seg selv.
Senere fikk du rådgiverjobb ved Kuben videregående skole. Denne jobben var meningsfylt for deg, fordi du fikk bruke hele arbeidsdagen til å hjelpe veldig mange elever som slet.
Livet ditt hadde blitt så godt i de senere årene. Barna utviklet seg så fint, og ble harmoniske og trygge. Dette gledet deg stort.
Barna ble den familien du selv alltid hadde savnet.
Du greide å være den støtten for barna som du selv savnet i ditt liv, etter at faren din døde brått slik du selv gjorde nå, altfor tidlig:
Han som alltid støttet.
Han som alltid var der når ting var vanskelige.
Han som alltid ga deg og Asbjørn et vennlig ord, og troen på dere selv.
Heldige er barna dine, som har opplevd å ha en slik far!
Kjære venn.
For tre år siden sang du og kulturgjengen i 50-årsdagen min.
Og senest for én måned siden satt du i leiligheten min i Oslo og fikk kulturgjengen til å le seg fordervet.
Du hadde planer om å besøke Frantz og meg i Kristiansund i sommer, men skulle bare få ferdig oppgaven først!
Det var nemlig ganske travelt for tiden.
Bare litt til, nå.
Det ville bli så bra når Jung-utdannelsen var i boks!
Nå er det DU
som ligger her i en boks.
Det er uvirkelig.
Og ufattelig.
Men - du døde som en lykkelig mann.
Heldigvis forsto du selv hvilken bragd det var å ha oppnådd det du gjorde.
Og dette var du takknemlig for hver eneste dag.
Hvil i fred, kjære venn.
<3
Vi lyser fred over ditt minne
Og vi lyser fryd over alle minnene
Takk for alt du har gitt oss
Takk for alt du var for meg, dine barn, familie og venner
Vi savner deg, og det gjør fryktelig vondt.
«Although they may be parted
There is still a chance that they will see»
Til we meet again.
Hvil i fred Kjære Finn️
~ Finn Hornbøll Reinert til minne ~
«Det finnes muligheter og innsikter i nær sagt alle situasjoner», sa Finn. Så klokt og så sant, sa jeg og samtykket, som jeg stort sett gjorde når Finn kom med sine reflekterte betraktninger. Men å få innsikt nå, Finn - det vil nok ta meg litt tid og jeg har strevd litt med å skrive disse ordene. Det er noe uvirkelig over at du gikk bort så brått. Bare dager før møttes vi, snakket om sommer og ferie og om mulighetene et nytt semester og høsten kunne by på, jobbmessig og i livet forøvrig.
Som rådgivere på Sogn vgs/Kuben vgs, og senere i ulike roller, var vi kollegaer i 13 år, mer eller mindre. Der traff ditt lune, kloke og vennlige vesen mange, både kollegaer, elever og samarbeidspartnere.
Å oppleve deg utforske, analysere og finne løsninger, var alltid like fascinerende og lærerikt. Og berikende, i den forstand at det ofte kom noe ut av det som gjorde at jeg utvidet forståelsen min. Du inviterte oss gjerne inn i Jungs univers, i dybdepsykologien, der du som terapeut hadde god innsikt, nå skulle sluttføre studiet og fremover ønsket å ta imot og bistå enda flere mennesker i samtaleterapi.
I ditt nærvær var det alltid hyggelig å være.
Det var aldri noe overfladisk ved deg. Tilsynelatende uanfektet og naturlig når det var påkrevd. Men aldri likegyldig. Du lyttet, du så og du var genuint opptatt av å forstå «den andre». Og for de som lyttet til deg, hadde du en egen evne til å inspirere og invitere til refleksjon. Opplevde du taktløshet, eller det var urett eller posisjonering, observerte du. Dømte aldri, men forsøkte heller å forstå adferd og handlinger. Og handlet deretter.
Du var en type kollega som kunne glede deg over ros og gode omtaler som en annen hadde fått. Du så ofte etter kvaliteter hos andre som kunne løftes fram. Du så dem og satte raust ord på de gode egenskapene.
Vi var mange som fikk kjenne på betydningen av dine egenskaper, forståelse og omsorg. Du som tålte møtet med livet som det var, og som kunne gi håp og perspektiver i møte med utfordringer. Du våget å være, og var en medvandrer. Du tok ikke snarveier eller så en annen vei, om det var oss kollegaer eller elevene det gjaldt. Nei, med deg kunne alt snakkes om. Det var plass til alt. Og for det beundret jeg deg veldig.
Det som mer sjelden ble snakket om, var den store kunnskapen og kompetansen du besatt. Du var intellektuell, skarp, klok. Alltid diskre. Aldri overlegen, enda du visste utfallet eller hva som kunne fungere.
Du var en viktig faktor til et godt arbeidsmiljø. Du fargesatte mang en arbeidsdag, bidro med trivsel og mye humor, ikke minst med de mange frasene som gjorde at vi brøt sammen av latter. Det siste jeg vil glemme er det evinnelige «God ettermiddag, Mari», etterfulgt av et påpekende blikk på klokka hver morgen jeg heseblesende ankom i aller siste liten. Alltid ironisk uttrykt og på måter som gjorde at latteren brøt løs.
Jeg sørger over at du ikke er her blant oss lenger. Det er ufattelig trist. Men om ikke blant oss, så lever du videre i oss. Ingen som har hatt det privilegium å møte ditt milde, vennlige og nærværende vesen, vil noensinne glemme deg og det du har lagt igjen.
Mine varmeste tanker til Johannes, Gabriella og Noah, og resten av familien.
Takk for utallige samtaler av både tung og lett karakter, all filosofering, løsing av faglige problemstillinger, musikkglede og uendelig mye humor. Takk for alt du har betydd for meg, Finn! Fred over ditt gode minne.
Vi kjente deg som Ammerud-nabo, far til Noah, Gabrielle og Johannes, og stefaren til Fifi og Essa. Takk for alle samtalene, tipsene og for din kjærlig omsorg for oss alle. Du vil alltid være i våre hjerter. Hvil i fred, Finn!
Sometimes the smallest things take up the most room in your heart.
Takk, Finn!
Hvil i fred!
Takk for møtene og samtalene ved leirbålet, kjære deg
Kjære venn. Takk for tiden vi fikk sammen. Du vil bli savnet. Hvil i fred.
Takk, Finn! Takk for at du utvidet min forståelse av musikk, min forståelse av mennesker - du var en eksepsjonelt omtenksom menneskekjenner. Takk for din herlige humor og dine livsfilosofiske refleksjoner, og for alle de livsberikende stundene vi hadde sammen - du har satt varige spor ,,,
Finn har gått bort. Det er vanskelig å forstå. Vi møttes i studietiden gjennom felles venn. Finn var en sann mester med ord. Leken, selvironisk, klok, uhøytidelig. Vi har ledd mye sammen. Nå er du et kjært minne. Som ofte vil komme tilbake. Tankene går til dine barn som har mistet sin kjære far.
Vi vil alltid minnes alle de gode årene i Vesthellinga .
Kjære fetter Finn. Du var 5 år yngre enn meg, men i barndommen hadde vi det mye artig sammen. Jeg husker med glede da vi besøkte dere i Johnny Svorkmoes Vei helt øverst på Stovner, og da dere besøkte oss i Sørumlia i Lier..Det jeg husker best fra deg var din utpregede sans for litt "absurd" humor. Denne evnen hadde du helt fra da du var barn. Vi lo godt av sketsjer fra KLM, Benny Hill m.fl. Vi mistet dessverre kontakten da du var i begynnelsen av 20-årene, men jeg var i konfirmasjonen til Johannes og vi har møttes sporadisk etter dette. Jeg husker deg som en klok, lun og hel person og kommer til å savne deg. Hvil i fred kjære fetter.
Finn var et av de klokeste og mest omsorgsfulle menneskene vi har kjent. Han var en skikkelig gledesspreder. Som far, bror og venn, og som lærer, rådgiver i videregående skole og samtaleterapeut, var han en bauta i manges liv. Han døde brått av sykdom, 52 år gammel.
Finn opplevde mye og stri motvind i livet. Det var et hardt slag for ham da faren Erlot døde mens Finn var i tjueårene. Det ukuelige livsmotet hans gjorde at han etter hvert fikk god kontroll på tilværelsen.
«Kulllturaften» ble etablert i 1985 av vår pianolærer Anne Tvedt. Noen av oss tidligere elever møttes en gang i måneden i villaen hennes på Grorud. Hun bød på tre retters middag og diskusjoner om mangt. Det var alltid verdt å lytte til innspillene til Finn. Høydepunktet på kveldene var når han fikk oss til å knekke sammen av latter. Han kunne gått rett inn i stjernelaget av komikere, ikke minst som imitator.
Anne Tvedt var en uvurderlig støtte for Finn. «Han er lagd av musikk fra topp til tå», sa hun en gang.
Finn var opptatt av brobygging og satt i styret for Cosmopolite, en flerkulturell musikkscene på Torshov. Han var også med og dannet LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold), som skulle få fram stemmene til sekulære og liberale muslimer.
De siste årene Finn levde var han livsklok, glad og sterk. Han hadde bidratt på mange områder, hadde planer og drømmer og var i ferd med å fullføre utdanning som jungiansk terapeut. Ikke minst elsket han barna sine og broren Asbjørn.
Finn hadde en sterk gudstro som ga ham kraft. Hadde alle vært like tolerante overfor annerledes tenkende som ham, ville verden vært et bedre sted.
Alt Finn har gitt oss tar vi med oss videre i dyp takknemlighet. Hvil i fred, kjære venn. Vi savner deg intenst.
Stine Camilla Blichfeldt-Ærø
Anne Ellingsen
Line Ellingsen
Grethe Foss
Cathrin Ringdal
Ine Wigernæs
Jeg har det stadigvæk vanskeligt med at begribe, at du ikke er her mere, kjære Finn, derfor har det også taget mig tid at skrive på din mindeside.
Du var et kærligt og fint, hjælpsomt og klogt menneske, som jeg havde glæden af at lære at kende både som medstuderende på Junguddannelsen og som ven i de år, jeg boede i Oslo. Her mødtes vi i vores lille Junggruppe på dit kontor, dig og mig og Martin og havde spændende og sjove samtaler om alt mellem himmel og jord. Vi kunne også grine sammen over de vanskeligheder og udfordringer, der havde været/var i vores liv og trøste hinanden, som kun mennesker der er trygge ved hinanden kan gøre. Det der fyldte meget i dit liv, var dine børn. Din kærlighed til dem og dit ansvarsfølelse for at de skulle have de bedste betingelser i deres opvækst lå dig meget på hjertet. Min allerkærligste tanker går til dine børn. Jeg håber, at de vil huske dig som et forbillede på, hvordan man overkommer vanskeligheder i sit liv, vokser af at arbejde med sig selv og stræbe efter at blive et mere helt menneske.
Jeg er så taknemlig for, at jeg var så heldig at møde dig på jungkonferencen i maj, hvor vi som altid fik talt om det, som optager os. Du var fyldt med håb for fremtiden.
Jeg sender din sjæl masser af lys og kærlighed og håber, at du har fred på den rejse, du er begyndt på mod Lyset, selvom du uventet måtte tage afsted fra jorden.
Finn, gode venn og herlige kollega. For et fint menneske du var! Omsorgsfull, lun, humoristisk og begavet. Du delte raust tidløs visdom, like gjerne som faglige råd og god vei-ledning til et stort antall unge mennesker. Jeg sørger over at du ikke er her blant oss lenger. Det er ufattelig trist. Men om ikke blant oss, så lever du videre i oss. Mine varmeste tanker til de kjære barna dine og resten av familien. Ingen som har hatt det privilegium å møte ditt milde, vennlige og nærværende vesen, vil noensinne glemme deg og det du har lagt igjen. Vær med oss
Kjære Finn, så uendelig trist å høre at du er borte. Varme tanker til barna dine og alle de som står deg nærmest.
Det er en sorg at miste dig her men en glæde at vide du nu er hos din far du var en inderlig ven for os ingen bliver i dit sted men vi ses . I himmelen da tiden er inde halleluja faster Helga
Hvil i fred gode, kloke Finn
Vår gode kollega Finn Hornbøll Reinert var omsorgsfull, kunnskapsrik, kreativ og morsom.
Finn ble utdannet lektor i musikk ved Universitetet i Oslo og søkte stadig ny kunnskap og kompetanse etter dette. Spesialpedagogikk, tysk, språk- og leseveiledning, etnisitet og barnevern, coaching og karriereveiledning, var noe av det han tilegnet seg.
Finns så potensialet i alle, ikke minst elevene med spesielle behov. Han tok seg tid til å lytte, han stilte de gode spørsmålene og han møtte svarene med høy kompetanse i sin veiledning.
Finn begynte sin lærergjerning ved Oppsal skole. Han ble deretter ansatt ved arbeidspraksis for minoritetsungdom (APO) på Hellerud vgs. Der Finn bidro til et system som fikk elever ut i praksis, samtidig som de ble fulgt opp i sine krevende livssituasjoner. Helleruds avdeling for APO ble valgt ut som pilotskole, med Finn i utviklingsrollen.
Fra 2009 var Finn rådgiver for byggfagene og naturbruk ved Sogn vgs med ansvar for opp mot 200 elever og 50 elever med spesialundervisning i stort omfang. Fra 2013 var Finn en klippe innen rådgivning på avdeling for minoritetsspråklig opplæring under Kuben vgs. I hele sin skolekarriere var Finn kjent for det varme blikket for hver enkelt elev.
Finn brukte også fritiden sin til å hjelpe andre. I flere år tok han helgearbeid ved avlastningshjem for ungdom med autistrelaterte diagnoser. De siste årene hjalp han mange mennesker som praktiserende terapeut innen jungiansk analyse og livssamtaler.
Våre tanker går til familien og spesielt barna, Johannes, Gabriella og Noah.
Vi takker for alt Finn har gitt oss. Vi er stolte over å ha hatt han som kollega på skolen vår, og som rådgiver og mentor for våre elever.
Hvil i fred.
Tusen takk for alle gode råd og kloke betraktninger.
Finn til minne
Takk for at du turte å være det originale, unike mennesket du var og la andre ta del i din fortelling hvor livet ble kunst i det store og små. Takk for at vi kunne slå opp det store lerretet, vandre, se det fra avstand og med lupe studere den ene komiske detaljen. Husker du tok tida på foreleserens pauselyd øøøhh. Rekorden ble vel 12 sekunder Livet var sterkt, lyst, mørkt, lett og aldri kjedelig. Minnene er mange og i savnet finnes latteren og gleden du etterlot. Du stilte hungeren etter ny kunnskap, nye møter i jobb, studier, musikk og bøker. I befriende lange samtaler. Takk for alt dette og alt det andre. Tankene går til dine som savner sin nærmeste, et helt spesielt menneske.
Takk for alle gode minner fra ungdomstida, for alle gode samtaler og all latter. Du var så viktig for meg. Hvil i fred
Hvil i fred, Finn. Vi vil aldri glemme deg
Takk for den du var og alt du gav, Finn. Din klokskap og ditt vennskap vil bli savnet. Ufattelig at jeg ikke lenger kan ringe til deg og snakke om livet. Du lever videre hos Gud, i våre minner og i dine skjønne barn.
Kjære Finn,
Tusen hjertelig takk for inspirasjon...
Tusen takk for råd...
Du var en god venn og kollega...
Det var en fryktelig sørgelig beskjed å få, men livet er sånn og vi vet at det skal ta en slutt en dag.
Hvil i fred kjære vennen min.
Hvil i fred, Finn
Du har vært en fantastisk far! Du vil bli dypt savnet. Hvil i fred, kjære pappa.
Takk, fineste Finn, for alt du har vært for meg og for gjengen vår. Du vil bli husket - alltid!
Supre Finn. Det var veldig trist at du gikk bort alt for tidlig. Brått. Du hadde ett rikt liv. Og du var en skikkelig gledesspreder
Farvel min ven. Jeg kan endnu ikke forstå, at du er væk. Jeg savner dig.
Ord blir fattige, våre tanker er hos dine kjære. Hvil i fred Finn
Hvil i fred Finn. Du var et godt menneske. Mange gode tanker til barna og dine andre nære ️
Vi kommer til å savne deg på jobb på MO
Trist meddelelse at Finn nå har gått bort altfor tidlig. Jeg har jobbet tett med Finn i skole sammenheng og satte stor pris på kunnskapen og humoren. Lyser fred over ditt minne
Kära Finn
Allt för tidigt och du efterlämnar dig ett stort tomrum.
Takk för alla goda samtaler, kloka ord och vårt fina vänskap. Du var alltid stöttande, engagerad och hjälpsam. Oavsett tidspunkt så tog du dig alltid tid till en prat.
Sätter stort pris på dig, tiden vi hade och allt du dela med dig.
Vila i frid min vän
Tusen takk for gode barndomsminner og for alle gode samtaler. Du forlot denne verden så alt for tidlig og med mye ugjort. Sender gode tanker til dine barn
Et varmt og godt medmenneske har seilt videre altfor tidlig. Det hele er en tragedie. Takk for alt du lærte meg. Du kommer til å bli savnet. Masse lys og varme til dine nærmeste
Kjære Finn,
Takk for et godt vennskap,
for interessante og utviklende samtaler,
for at du alltid var lyttende og støttende.
Du viste en stor, unik interesse for mennesker
Og ville alltid det beste.
Du ønsket å forstå, søkte innsikt , og
viste storsinn for andre.
Takk for alt du har vært.
Kjære Finn. Takk for alle de gode samtalene med deg. Du var en fantastisk god og klok mann. Hvil i fred ️
Kjære Finn, det blir et stort savn etter deg på jobben. Varme tanker til barna dine.
I just want to say that you taught me so much and you were one of the most PATIENT teachers I have ever met, I shed tears as I write this, you were a mentor and a friend that I will carry within all the work I do with youth and people, my prayers go out to your kids and family....Take care my friend on the next journey..Lucas
Takk for alle dine gode spørsmål, Finn. Hvil i fred.
Vi i Zen House kommer til å savne deg - hvil i fred kjære Finn
Hvil i fred Finn. Takk for alle fine minnene. Vi kommer til å savne deg
Uerstattelig Pappa Finn️
Hvil i fred
Uerstattelig. Hvil i fred.
Hvil i fred, min gode venn ️
Sees på andre siden!
Takk for all støtte og hjelp med Vg3 elevene. Du kommer til å bli savnet
Hvil i fred, kjære Finn💐 takk for alle gode minner fra tiden i skolekorpset 🎶
Takk for fellesskap i bønn, samtale og vektløfting. Even, Martin og Sivert