Saleha Mirza

Det er vanskelig å skrive dette fordi jeg er i sorg.💔 Mandag, 11. juli føltes det som å miste min indre kraft. Dronningen i mitt liv, familiens bauta og den sterkeste kvinnen jeg vet om, min elskede og verdens beste kjære karismatiske mamma, Saleha Mirza, har forlatt denne verden. Midt under tredagers eid har Allah tilkalt sitt edle skaperverk til seg. إِنَّا ِلِلَّٰهِ وَإِنَّا إِلَيْهِ رَاجِعُونَ Inna Lillahi wa inna ilayhi raji'un «til Allah tilhører vi og til Allah skal vi vende tilbake» Mamma sovnet rolig inn  etter lang sengeleie. I hele sitt 78 år lange liv hadde hun et beundringsverdig pågangsmot som en løvinne. I en alder av 59 år fikk hun kraftig hjerneslag og i 19 år kjempet hun daglig med å fungere med halve siden av kroppen fordi den andre siden forble lam etter slaget. Med flere underliggende sykdommer og hjerteinfarkt var hun, til tross for det, en evig optimist. Hun ville klare å mestre livet på sitt vis, selv med alle hennes fysiske begrensningner. Hun utviklet en mild form for demens med årene, men var så oppegående at hun kjente igjen alle og hadde alle sanser i behold. Hun fortalte slektshistorier fra svunnen tid, spøkte og oppmuntret sine barnebarn hver gang de møttes. Hun opplevde i løpet av sitt liv å flykte fra India til Pakistan og emigrere til Norge i 1972. Hun taklet store tap i tidlig alder: å miste sin far i ungdomsårene, tapet av ektemann, miste ett av sine barnebarn, miste sin voksne sønn, miste sin helse og sitt hjem på Grünerløkka. Men hun opplevde også å tilbringe tid med oss og fikk sett sitt nest eldste barnebarn bli gift. Hun etterlater tre barn, svigerbarn og syv barnebarn. Da jeg fikk den sørgelige beskjeden på mandag kl 21.30 fra sykehjemmet, om at hun hadde sovnet rolig inn, var det som om tiden stoppet for et øyeblikk. Stillheten var hjertekjærende. Det kom uventet, men samtidig visste vi at hun hadde levd et innholdsrikt, hardt og krevdende liv med mye sorg, smerte og lidelse som tærer på kroppen. Det setter sine spor i kropp og sjel og til slutt klarte ikke det sterke hjertet hennes mer. Også til siste slutt skånet hun barna sine for smerte. Vårt siste møte med mamma var på søndag på Eid-al-adhas første dag. Alle barna hennes og barnebarna var sammen med henne. Vi satt i hagen, spiste, snakket og tok mange bilder. Ingen visste da hvor kort livet er og at hvert minutt sammen med mamma teller som minner. Hun spiste sawayya (vermichelli) og synes den var like god som hun alltid lagde til eid. Jeg sa at hun er min læremester og da må det bare smake godt. Det var hun hjertens enig i og vi lo av det sammen. Det er mange som husker mamma for den smakefulle maten hennes. Hun lagde fat på fat av jalebi og delte ut i nabolaget på eid og andre festdager. Hennes nanbrød var kjent for at de smeltet i munnen. Alt hun tryllet frem av mat på kjøkkenet sitt i Christian Michelsensgate 60 på Grünerløkka, smakte så godt at man fikk vann i munnen av bare tanken. Hennes lidenskap var å lage mat og dele ut mat i nabolaget. Til og med fra kjøkkenvinduet i første etasje kunne hun gi mat til forbigående som kjente på lukten og stoppet opp. Ingen gjester fikk dra fra oss uten å ha fått en matbit. Hun lagde alltid noen porsjoner ekstra. Hennes motto var å alltid lage mer mat enn behov i tilfelle det kommer gjester og det gjorde det nesten alltid. Mamma hadde et hjerterom som med plass til mange. Vi hadde åpent hus med høyt under taket for forskjellige mennesker, samtaler og toleranse. Vi barna lurte ofte på hvor energien hennes kom fra. Supermamma svarte alltid at den kommer fra Allahs kraft for hun var en gudfryktig kvinne. Jeg merker at det er ikke lett å snakke om mamma i fortid. Hun er fortsatt i nåtid for meg og familien. Hun er i hver bevegelse og handling vi foretar oss. Hennes nærver vil alltid være der i minnene, tankene og hverdagen. Vi har knapt begynt å bla opp i minnene med alle de gode og vakre øyeblikkene, all den lærdommen og kunnskapen hun har delt med oss gjennom livet. Hennes oppdragelse og gode verdier er gaven vi har fått med oss og er den beste arven. Vi som er barna og barnebarna hennes, kan ikke være annet enn å være kjempestolte og takknemlige for alt hun har ofret og gitt oss. Hun var, er og forblir elsket av mange. Hennes livshistorie er det flere som har spurt om å skrive bok om i hennes levetid. Nå ender historien hennes på Alfaset gravlund der hun gravlegges. Der ligger min far, min bror, ett av hennes barnebarn og hennes søster. Nå møtes de i Guds rike. Mamma snakket mye om sin egen sterke mor de siste dagene. Hun ville så gjerne til henne. Hun ba om at vi skulle annonsere om bønn for mammas helse i moskeen og det ble gjort på eid dagen. Det var kanskje et tegn på hva som var i vente. Vi kan lure på mye i ettertid og tenke om det var noe vi overså eller ikke la merke til. Det var det ikke. I forrige uke fikk mamma et nytt hjerteinfarkt som hun kom over. Det var midt i ferien. Jeg var bortreist men dro rett hjem til henne da min storebror Fateh Mirza ringte. Hun så så livsglad og fin ut da vi kom inn til henne. Det var slik hun var. Strålende vakker som frisk eller syk. Hun sa det selv:- sykdom synes ikke på meg utvendig. Hun snakket med barna og sa til Timur at han neste gang må ta med skrivebok og blyant for å lære henne å lese og skrive norsk. Hun snakket norsk men med demensen ble de norske ordene færre. Til Tania sa hun at hun er "soni" men så skjønte hun at Tania ikke forstod det helt og begynte å forklare for henne at det betyr "vakker". Det var slik hennes personlighet var, omsorgsfull, forståelsesfull og hun så alltid mennesket. Mamma hadde gått grunnskolen i Ahmad Nagar i Punjab og ble gift som 16 åring. Men hennes ønske etter å lære varte livet ut. Hun sydde alle sine plagg selv og håndarbeid var hennes andre lidenskap. Grønne fingre hadde hun også og det var hennes tredje lidenskap. Vinduskarmene i alle fire rommene i barndomshjemmet mitt var små oaser. Vi lærte av mor å repektere naturen og dyrene. Fra to til etterhvert tolv undulater tok hun seg av sammen med hele husholdningen og hun jobbet på gardinfabrikk, kantine og i barnehage. I Pakistan hadde hun hatt duer, kaniner, katter, høner og hund. Hun solgte egg på markedet for mat på bordet og sørget alltid for barna i perioden hun var alenemor i Pakistan. Alt for barna sine og for å gi oss det hun aldri fikk mulighet til. Mamma var som en levende historiebok. Hun fortalte meg at da jeg ble født på Ullevål sykehus så var det snø og jeg ble tatt fra henne av barnepleierne. Da ble hun redd for hva som skjedde. Barselpleien var noe helt annet enn det hun var vant med. Etter det fikk hun beskjed av en lege på barselkontroll å sterilisere seg. Kvinner som henne kunne få for mange barn mente legen. Det var intolerante Norge i et nøtteskall, men selv om det var en vond beskjed å få så tok hun det og all annen diskriminering hun møtte på, med mot. Hun så godheten i menneskene og det var livskraften hennes som smittet over på folk hun møtte i flere livsfaser. Traumene bearbeidet hun med å fortelle oss sine historier. Det er viktig dokumentasjon på første innvandrerkvinnes reise i livet i Norge som nå er tilbakelagt. Det blir vondt å pakke hennes få eiendeler. Fra overfylt hjem på Grünerløkka til noen få eiendeler igjen på Økernhjemmet. Det ble færre og færre ting med årene. I rommet hennes i dag står fire eksemplarer av Koranen, novellebøker hun likte å lese, miniatyr av en moské som roper bønn som bhai Daud kjøpte i England for flere år tilbake. Hennes surmadani (kajal flaske), kam og hårolje. I vesken er bilder av eldste barnebarnet og bønnebok. På veggen rett foran sengen henger et maleri av Mekka i gullramme. Hennes rikdom var familien og vår rikdom er nå borte. I hjerte er et tomrom som aldri vil fylles.  Vi i familien vil takke alle som har vært innom livet til mamma, fra helsepersonell til velgjørere, venner og familie. Husk henne i deres bønner, det ville hun ønsket. Blomstene som hviler på henne plukket hun selv i går på dagen før hun sovnet inn. Hun lyste opp rommet hun var i med sin "noor chera" (karismatisk) Måtte Allah gi min elskede, vakre, kjærlige og omsorgsfulle mamma den høyeste plass i jannatul-firdos (paradiset). Amen sum Ameen 🤲🏽 #elskerdegforalltidammijan #mamma #RIP #mindronninghargåttbort

Varme hender og varme smil🤗slik husker jeg deres kjære mor️hvil i fred️