Minnetale i Svein Ola Skeids bisettelse
Østre Gravlund, 29 desember 2020
Halvor Frihagen, på vegne av Revisef65
Kjære alle sammen, kjære Svein,
Det er uendelig trist å samles her, for å ta farvel med Svein.
I 1989 kom «noen fra SLM» til «homofil-lesbisk studentgruppe» på Blindern for å snakke om BDSM og fetisj. En av de var Svein. Svein hadde gummiskjorte under mariusgenseren det var om vinteren og fikk spørsmål om det ikke var litt ubehagelig og klamt
«Liker du gummi så liker du ha det litt klamt», svarte Svein.
Sånn var Svein, åpen, ærlig og direkte.
Allerede på 80-tallet var han aktiv i SLM og åpen fetisjist i det skeive miljøet i Oslo og allerede da jobbet han for å bygge miljø internt og spre informasjon og forståelse i samfunnet rundt.
Dette var tiden da HIV-AIDS rammet, og BDSM-fetisj-miljøet ble rammet enda hardere enn
resten av det skeive miljøet. Svein tok sin naturlige rolle, spredde kunnskap og ga omsorg, for å hjelpe folk å beskytte seg og gi omsorg til de som var rammet.
Det var også på denne tiden Svein møtte Tore, som ble hans livsledsager.
Mange år etter vårt første møte på Blindern hadde jeg gleden av å bli kjent med Svein i SLM, og etter hvert dro han meg med i arbeidet i Revise f 65 gruppen med uklar tilknytning til LLH som jobbet med å fjerne diagnosene for BDSM og fetisjisme.
Arbeidet mot diagnosene som sykeliggjorde seksuelle orienteringer, legninger og tenningsmønstre, BDSM og fetisjisme fylte mye av Sveins tid. Han var den klare leder av prosjektet og dyrket nettverk, i LLH som i dag heter FRI, ofte med mye motstand, men også i Helsedirektoratet, WHO og det store rike mangfoldet av forskjellige seksualpolitiske organisasjoner og aktivister som finnes i inn- og utland.
Svein hadde evnen til å bli indignert, faktisk forbannet, men også evnet han å si ifra på en hyggelig måte selv om hans skriftlige svar med henvisninger og bilag noen ganger kunne bli veldig omfattende.
Også internt i BDSM-fetisj-organisasjonene slapp vi ikke unna Sveins aktivisme. På 90-tallet var han sentral i arbeidet for å forankre antirasisme og forbud mot nazi-effekter for alle foreninger i ECMC, samarbeidsorganet for europeiske lærhomo-organisasjoner. I Norge var han opptatt av likestilling i våre foreninger, og han var en tidlig alliert for transpersoner.
Og da vi lykkedes med å fjerne diagnosene fra den norske versjonen av diagnosemanualen i 2010 var det i høyeste grad Sveins fortjeneste, og han fikk den hederen. Og det visste han å sette pris på. For Svein elsket oppmerksomhet, og han elsket å bli feiret.
Men gleden for Svein ble kort, for det var kort etter dette at Tore døde, i 2011. Tores død rammet Svein hardt og det tok tid før han var i full vigør igjen.
Etter hvert kom han tilbake til revise, der vi jobbet med å påvirke WHO, og også etter hvert begynte å jobbe med diskrimineringsvern for alle seksuelle minoriteter. Vi var på Stortinget og snakket med medlemmer av komiteen, ikke bare et språk, men en verden de fleste av dem ikke var kjent med. Tålmodig og vennlig forklarte Svein, igjen og igjen.
Og jeg husker, noen år senere, møttes vi, på det som må ha vært hans første tur til Berlin etter at Tore døde. Han var ute og handlet, hadde litt penger til overs, og kjøpte ny jakke, en Langlitz.
Da skjønte jeg at Svein hadde funnet tilbake til livsgleden, for den entusiasmen og gleden, ja nærmest forelskelsen han viste i møtet med jakken, det var gode gamle Svein.
For noe av det som kanskje kjennetegnet Svein aller mest var hans entusiasme, hans pågangsmot, hans barnlige glede, som han aldri vokste fra.
Og det var på denne tiden han endelig også begynte å oppleve at han fikk anerkjennelse for sitt arbeid, utenfor våre egne miljøer, i det brede skeive miljøet og i storsamfunnet. Han var svært stolt, men også forferdelig nervøs, første gang han ble invitert til statsministerens mottagelse under Oslo Pride. Han visste ikke hvordan man oppførte seg på mottagelse, det var i hvert fall det han sa da han ringte og ba om råd.
Men selvfølgelig førte han seg, like naturlig der, som på andre arenaer, alltid ivrig, alltid nysgjerrig, alltid vennlig. Og kanskje av og til litt for ivrig. Men det gikk stort sett bra det også.
Og i 2018 nådde vi nådde Svein det neste målet. WHO som Svein alltid kalte who fjernet diagnosene som sykeliggjorde frivillig samtykkende seksualitet mellom voksne. Svein var tilbake i en æresrunde som leder for revise på denne tiden og fikk velfortjent heder igjen.
Vi hadde gleden av Sveins inspirasjon i revise også i det videre og etter at han trakk seg litt tilbake. Han fulgte med, men helsa hadde vært dårlig i mange år, og han fortjente å hvile litt på sine laurbær.
Og dessverre gikk det så altfor fort at han nå bare 70 år gammel døde fra oss.
Vi står igjen, med minnet om en pådriver, som jobbet hardt og fikk gjennomslag for viktige rettighetsspørsmål, menneskerettigheter, for de av oss som tilhører forskjellige seksuelle minoriteter. Han lærte oss å ikke skamme oss, å ikke skjule oss.
Og vi står igjen med et savn, savnet av en omsorgsfull kompis, for mange en spennende lekekamerat. Og i kjønnspolitikken er det mange som med rette vil savne en utfordrende medspiller.
Takk for det du utrettet, og takk for den du var.
Vis mer
Vis mindre