Informasjon

Marina Berg

  • 30.03.1957 - 06.03.2020

Minnetaler fra bisettelsen

Minnetale i Fagerborg kirke 18.mars 2020 v/Sokneprest Sjur Isaksen Marina Berg Marina Berg ble født den 30.mars i 1957 og hun vokste opp på Tveita her i Oslo, der hun hadde barndomsår og skolegang. Etter hvert ble hun storesøster til André. Marina og André har hatt kontakt med hverandre og betydd mye for hverandre gjennom hele livet. Ganske tidlig ble hun opptatt av musikk og teater, og gjennom sang og musikkgruppa «Det røde hjertet» var hun aktiv med mange slags opptredener i lokalmiljøet, på eldresentre og juletrefester. Og til og med på NRK TV! Selv spilte hun fiolin og ble på denne måten del av et ungt og kreativt fellesskap som var viktig for henne. I barne og ungdomsårene hadde hun god kontakt med sine besteforeldre, både på Hurum og i St.Olavsgate her i byen. Da var det kanskje heller ikke så overraskende at hun søkte og kom inn på dramalinjen ved Nissen gymnas. Her ble hun blant annet introdusert for psykodrama og andre teaterformer. Hun beholdt gleden over sang og musikk og teater hele livet og delte den gjerne med andre, ikke minst med Aurora, Torills barnebarn. Marina hadde også stor glede av å lese og brukte mange timer i fred og ro på Deichman i ungdomsårene. Etter gymnaset tok marina etter hvert utdannelse ved barnevernslinja ved sosialhøyskolen. Hele sitt yrkesliv hadde hun i arbeid med og for andre, gjerne spesielt sårbare mennesker. Hun jobbet på ungdomshjem og på PRO-senteret, men i 1993 tok livet og karrieren en viktig vending. Da begynte hun på gestaltterapistudiet ved Norsk Gestaltinstitutt NGI. Hun gikk rett videre på lærerutdanningen og to år etter dette begynte hun selv å undervise ved NGI, som lærer i gestaltterapi. Senere tok hun også videreutdanninger, blant annet i USA. Marina var en lojal og svært arbeidsom lærer og medarbeider ved NGI i alle årene hun jobbet der. Hun var faglig sterk og en entusiastisk og god lærer, som både kunne overraske og provosere. Hun brukte seg selv på en modig måte, slik at studentene også fikk mot til å gjøre det samme. Alle visste hvem Marina var. Hun var rett og slett et vakkert menneske og en tøff lærer, som det står i en av kommentarene etter hennes død. Hele tiden hadde hun klienter parallelt med undervisningen og mange vil huske henne som en klok, varm og dyktig terapeut. Hun fortsatte å ha klienter helt fram til jul i 2019, lenge etter at hun hadde sluttet å undervise og lenge etter at kreftsykdommen hadde begynt å prege henne. Marina var glad i vennene sine og hadde mange og gode venner. Noen av dere har fulgt henne i mange tiår, andre i kortere tid. På en spesiell måte ble hun de siste 10 årene knyttet til Aurora, Torills barnebarn og Katrines datter. De hadde et nært forhold som var til stor glede for begge, og Marina var en bonusbestemor som tok henne med på mange konserter og forestillinger. Og hjemme i Gjørstads gate hadde hun godt selskap med sin kjære hund, Kongle, som hun var veldig glad i og som også mange av dere kjente. Kongle vil bli godt ivaretatt! Fra jul ble Marina stadig svakere og den siste tiden fikk hun veldig god omsorg og pleie på Solvang helsehus lindrende enhet. Da dere fikk beskjed om at det gikk mot slutten, og at det bare var noen dager igjen, delte Nina og Torill på å være der. Torill tok dagen og Nina natten. Torsdag kom også Aurora og Katrine og Marina ble veldig glad for å se Aurora. Hun anstrengte seg for å ha en dialog og det det var nesten som hun smilte og lo. Siste natten var Nina hos henne natt til fredag, mens Torill overtok på morgenen. Snart kom også Heidi, Aurora og Katrine. Marina var ikke alene, heller ikke da hun sovnet inn. I dag vil hun bli husket som en god søster og en kjær og umistelig venn for alle dere som på ulike måter fikk lære henne å kjenne. Sammen vil dere bære hennes minne videre med takknemlighet og glede. Sammen lyser vi fred over Marina Bergs minne. Kjære bibbi Du var en fin, god og flink bestemor. Vi har gjort mange fine ting sammen. Du tok meg med på teater. Jeg husker alle feriene i Hellas. Når du hadde vært i andre land kjøpte du alltid fine klær og leker. Du skrøt alltid av meg og jeg følte meg så fin sammen med deg. Du var god å klemme. Takk for alt du har lært meg. Takk for at du satte meg først og alle de gode minnene. Jeg elsker deg og vil alltid huske deg. Aurora Minneord til Marina Bergs bisettelse 18.mars 2020. Kjære Marina. Jeg står her på vegne av Trond, som du har kjent veldig, veldig lenge. Jeg har også med meg Raymond og Helge, som dessverre ikke kunne komme fra Kristiansand. Også dine nære venner Nina og Ragnar har jeg med. Ragnar er her, men Nina er for tiden er i karantene hjemme. Det er flere blant oss som har kjent deg i over 40 år. Vi ønsker å gi deg en siste hilsen i dag. Vi vil aldri glemme deg, Marina! Vi har mange minner over mange år. Vi husker alle festene dine, som etter hvert ble tradisjoner. Bl.a. Champagnefestene. En gang etter at kolonihytta var åpnet for sesongen kom invitasjonen om å ta med en flaske bobler eller to, og en venn eller to, og komme på fest. Du hadde rikelig med fårikål klar og samvær og hygge varte ofte til den lyse morgen. Så var det julefestene og nyttårsfestene og 1.mai-frokostene, hvor du samlet mange folk fra ulike vennegrupper og var den perfekte vertinne. Festene dine var som du var, Marina. Raus, fargerik, vennlig og inkluderende. Full av liv og morro. Trond minnes en gang et juleselskap i Grenseveien. Vi var mange mennesker rundt bordet, kanskje 20, til og med Sue fra England var med. Både seng og spisebord var for anledningen flyttet til kjøkkenet, bare for å gjøre plass til dans og moro i stuene utover natten. Tenk at dette er bare ett av de mange gode minnene fra samværet med deg, Marina. Så var det det med flyttingene, da. Du organiserte oss etter de evnene du mente vi hadde. Noen skulle bære porselen og glass, andre fikk ta seg av møbler og tunge esker, og atter andre ble gitt ansvar for klær og personlige eiendeler. Alt i alt en fire, fem ganger oppsto dette med flytting. Hver flytting endte jo med en fest som takk for hjelpen. Vi husker de mange ferieturene sammen. Solrike late dager i Hellas med lange lunsjer og lange middager hvor vi var sammen og pratet mye, og hvor vi kom nærmer som venner. Og den elleville dansingen, når musikken var riktig! Dette er minner vi tar med oss videre, kjære Marina. Vi vil også med stor glede og savn tenke tilbake på middagene du inviterte til. Du var alltid den rause, vennlige og givende vertinnen. Du hadde alltid laget noe som var tilpasset den enkelte, eller tatt hensyn til den enkelte som var invitert. Både mat, tilbehør, dessert og vin. Du var enestående på dette med å tilpasse til den enkelte. Du kunne si noe sånt som: «Trond, jeg har spart denne konjakken til deg, jeg vet at det er en som du vil like». Og det var slik du var! Du visste ofte hva som var best. Du visste også med en gang når noe ikke var som det skulle. Du så oss, med øynene dine, med hjertet ditt, og med den profesjonelle innsikten som du omga deg med. Og noen ganger hjalp du til, for eksempel den gang ryggen til Trond låste seg rett før en forestilling i Cabarosa, teatergruppen du og Trond var med i, og hvor du brukte de varme hendene dine til å løse opp i knuten i Tronds rygg. Dette er også en av de historiene vi vil ta med oss. Du sa, Marina, at når du var død, skulle vi alle samles og spise suppe og drikke bobler og fortelle morsomme historier om deg og le masse. Masse! Det lover vi å gjøre, Marina, etter at koronavirustrusselen har gitt seg. Kjære Marina. Ditt liv her er over. Vi vil alltid huske deg, alltid ha deg i våre hjerter. Vi takker deg for alt du var for oss. Og, vi ønsker deg lykke til videre på den store ferden i de andre dimensjonene. Fred over ditt minne! Nina og Ragnar, Raymond og Helge, Trond og Yngvar "Fra Heidi Gaupseth. Kjæreste Marina, kjære snuppeluppa! Å stå her å skulle snakke «om» deg er nesten i strid med alt du stod for! Så jeg håper du tilgir meg, jeg vil forsøke å snakke til deg og med deg... Da jeg begynte på gestaltterapistudiet høsten 2008, ble du min klasselærer. Du så meg i helt avgjørende situasjoner under utdannelsen min. Du ble et forbilde for meg og en som jeg kunne kjenne meg igjen i. Jeg kom i kontakt med følelsen av å stå alene. Og hvor vanskelig det er å uttrykke det som er sant for meg i en form som tåles av andre. Det handler for meg om å risikere og å gjøre seg sårbar. Og som er uløselig knyttet til vitalitet og liv. Du praktiserte gestaltterapiens gullstandard – «å stå i å ikke vite». Du kom inn i klasserommet og med det var undervisningen i gang. Du valgte det slik og du var trygg på at dette er du best til! Å bruke det som skjer i øyeblikket, det som blir figur, i pedagogisk hensikt for at studentene skulle gjøre egne erfaringer framfor å snakke om. Dette var ditt adelsmerke, og nærmest et «kall» slik jeg opplevde deg. Noen ganger gikk det i enkeltes øyne galt og det ble vanskelig. Jeg tenker likevel disse vanskelig erfaringene, kanskje ble noe jeg og andre studenter lærte mye av, om vi ikke tenkte slik da – så senere som lærer selv, som terapeut og i livet forøvrig. Som kollega var du utfordrende. Det var ikke lett å diskutere fag med deg, men jeg så når du lyttet og bekreftet meg og min måte å være opptatt av faget og psykoterapi på. Likevel forble du senioren og det var jo også sant! Som venn ble det annerledes. Vi kunne glede oss over vakre ting, deilige silkestoffer og flotte og gjerne dyre klær. Du kjøpte de dyreste! Som syk fungerte jeg som din «personlige shopper». Vi hadde mye moro med meg rundt i byen med deg på mobilen mens jeg sendte bilder og du sa ja og mest nei! Glad og takknemlig for hjelpen du fikk og jeg var glad for å hjelpe. Vi møttes i fenomenologien – i det som er, uten å fortolke. Jeg tror det er derfor vi fikk det til sammen – vi måtte ikke mene så mye, vi mente jo også, men vi kunne være sammen, ta en øl og en prat, shoppe og være der for hverandre på ulike vis. «Opla, opla, opla», sa du mer og mer den siste tiden! Lyden av deg og synet av deg, som med all din kraft, ville opp av sengen og til toalettet på egne ben. Du kjempet for å beholde din verdighet i en situasjon der flere og flere av de hverdagslige gjøremålene ble en stor oppgave og til slutt helt umulig. Det gjorde vondt å se på deg. Det rykket i kroppen min som ville støtte, holde og skyve deg opp, men nei. Selv som alvorlig syk og avhengig av andres hjelp og omsorg, sluttet du aldri å forsvare din rett til å velge og å bli behandlet som et subjekt. Du valgte bevissthet framfor opiater og mindre smerte. «Jeg vil ha muligheten til å velge», sa du senest få dager før du døde. Og slik ble det. Du bevarte din bevissthet og vi var i kontakt med deg helt inn i det siste døgnet. Det var en gave til oss rundt fordi vi kunne snakke sammen, le og gråte, helt til kroppen din sa stopp og hjertet sluttet å slå. Det kjennes godt nå å ha holdt løftet til deg om at du ikke skulle være alene på slutten. Du var ikke alene og vi rundt deg var heller ikke alene når du dro videre. Takk for alt du har lært meg og for et vennskap som vokste seg sterkt de siste åra. Du viste meg hva det betyr å være sann, lojal og fylt meg kjærlighet. Jeg tar deg med videre i hjertet mitt, kjære venn og ønsker deg en god reise videre.

Minnetaler fra bisettelsen

Minnetale i Fagerborg kirke 18.mars 2020 v/Sokneprest Sjur Isaksen Marina Berg Marina Berg ble født den 30.mars i 1957 og hun vokste opp på Tveita her i Oslo, der hun hadde barndomsår og skolegang. Etter hvert ble hun storesøster til André. Marina og André har hatt kontakt med hverandre og betydd mye for hverandre gjennom hele livet. Ganske tidlig ble hun opptatt av musikk og teater, og gjennom sang og musikkgruppa «Det røde hjertet» var hun aktiv med mange slags opptredener i lokalmiljøet, på eldresentre og juletrefester. Og til og med på NRK TV! Selv spilte hun fiolin og ble på denne måten del av et ungt og kreativt fellesskap som var viktig for henne. I barne og ungdomsårene hadde hun god kontakt med sine besteforeldre, både på Hurum og i St.Olavsgate her i byen. Da var det kanskje heller ikke så overraskende at hun søkte og kom inn på dramalinjen ved Nissen gymnas. Her ble hun blant annet introdusert for psykodrama og andre teaterformer. Hun beholdt gleden over sang og musikk og teater hele livet og delte den gjerne med andre, ikke minst med Aurora, Torills barnebarn. Marina hadde også stor glede av å lese og brukte mange timer i fred og ro på Deichman i ungdomsårene. Etter gymnaset tok marina etter hvert utdannelse ved barnevernslinja ved sosialhøyskolen. Hele sitt yrkesliv hadde hun i arbeid med og for andre, gjerne spesielt sårbare mennesker. Hun jobbet på ungdomshjem og på PRO-senteret, men i 1993 tok livet og karrieren en viktig vending. Da begynte hun på gestaltterapistudiet ved Norsk Gestaltinstitutt NGI. Hun gikk rett videre på lærerutdanningen og to år etter dette begynte hun selv å undervise ved NGI, som lærer i gestaltterapi. Senere tok hun også videreutdanninger, blant annet i USA. Marina var en lojal og svært arbeidsom lærer og medarbeider ved NGI i alle årene hun jobbet der. Hun var faglig sterk og en entusiastisk og god lærer, som både kunne overraske og provosere. Hun brukte seg selv på en modig måte, slik at studentene også fikk mot til å gjøre det samme. Alle visste hvem Marina var. Hun var rett og slett et vakkert menneske og en tøff lærer, som det står i en av kommentarene etter hennes død. Hele tiden hadde hun klienter parallelt med undervisningen og mange vil huske henne som en klok, varm og dyktig terapeut. Hun fortsatte å ha klienter helt fram til jul i 2019, lenge etter at hun hadde sluttet å undervise og lenge etter at kreftsykdommen hadde begynt å prege henne. Marina var glad i vennene sine og hadde mange og gode venner. Noen av dere har fulgt henne i mange tiår, andre i kortere tid. På en spesiell måte ble hun de siste 10 årene knyttet til Aurora, Torills barnebarn og Katrines datter. De hadde et nært forhold som var til stor glede for begge, og Marina var en bonusbestemor som tok henne med på mange konserter og forestillinger. Og hjemme i Gjørstads gate hadde hun godt selskap med sin kjære hund, Kongle, som hun var veldig glad i og som også mange av dere kjente. Kongle vil bli godt ivaretatt! Fra jul ble Marina stadig svakere og den siste tiden fikk hun veldig god omsorg og pleie på Solvang helsehus lindrende enhet. Da dere fikk beskjed om at det gikk mot slutten, og at det bare var noen dager igjen, delte Nina og Torill på å være der. Torill tok dagen og Nina natten. Torsdag kom også Aurora og Katrine og Marina ble veldig glad for å se Aurora. Hun anstrengte seg for å ha en dialog og det det var nesten som hun smilte og lo. Siste natten var Nina hos henne natt til fredag, mens Torill overtok på morgenen. Snart kom også Heidi, Aurora og Katrine. Marina var ikke alene, heller ikke da hun sovnet inn. I dag vil hun bli husket som en god søster og en kjær og umistelig venn for alle dere som på ulike måter fikk lære henne å kjenne. Sammen vil dere bære hennes minne videre med takknemlighet og glede. Sammen lyser vi fred over Marina Bergs minne. Kjære bibbi Du var en fin, god og flink bestemor. Vi har gjort mange fine ting sammen. Du tok meg med på teater. Jeg husker alle feriene i Hellas. Når du hadde vært i andre land kjøpte du alltid fine klær og leker. Du skrøt alltid av meg og jeg følte meg så fin sammen med deg. Du var god å klemme. Takk for alt du har lært meg. Takk for at du satte meg først og alle de gode minnene. Jeg elsker deg og vil alltid huske deg. Aurora Minneord til Marina Bergs bisettelse 18.mars 2020. Kjære Marina. Jeg står her på vegne av Trond, som du har kjent veldig, veldig lenge. Jeg har også med meg Raymond og Helge, som dessverre ikke kunne komme fra Kristiansand. Også dine nære venner Nina og Ragnar har jeg med. Ragnar er her, men Nina er for tiden er i karantene hjemme. Det er flere blant oss som har kjent deg i over 40 år. Vi ønsker å gi deg en siste hilsen i dag. Vi vil aldri glemme deg, Marina! Vi har mange minner over mange år. Vi husker alle festene dine, som etter hvert ble tradisjoner. Bl.a. Champagnefestene. En gang etter at kolonihytta var åpnet for sesongen kom invitasjonen om å ta med en flaske bobler eller to, og en venn eller to, og komme på fest. Du hadde rikelig med fårikål klar og samvær og hygge varte ofte til den lyse morgen. Så var det julefestene og nyttårsfestene og 1.mai-frokostene, hvor du samlet mange folk fra ulike vennegrupper og var den perfekte vertinne. Festene dine var som du var, Marina. Raus, fargerik, vennlig og inkluderende. Full av liv og morro. Trond minnes en gang et juleselskap i Grenseveien. Vi var mange mennesker rundt bordet, kanskje 20, til og med Sue fra England var med. Både seng og spisebord var for anledningen flyttet til kjøkkenet, bare for å gjøre plass til dans og moro i stuene utover natten. Tenk at dette er bare ett av de mange gode minnene fra samværet med deg, Marina. Så var det det med flyttingene, da. Du organiserte oss etter de evnene du mente vi hadde. Noen skulle bære porselen og glass, andre fikk ta seg av møbler og tunge esker, og atter andre ble gitt ansvar for klær og personlige eiendeler. Alt i alt en fire, fem ganger oppsto dette med flytting. Hver flytting endte jo med en fest som takk for hjelpen. Vi husker de mange ferieturene sammen. Solrike late dager i Hellas med lange lunsjer og lange middager hvor vi var sammen og pratet mye, og hvor vi kom nærmer som venner. Og den elleville dansingen, når musikken var riktig! Dette er minner vi tar med oss videre, kjære Marina. Vi vil også med stor glede og savn tenke tilbake på middagene du inviterte til. Du var alltid den rause, vennlige og givende vertinnen. Du hadde alltid laget noe som var tilpasset den enkelte, eller tatt hensyn til den enkelte som var invitert. Både mat, tilbehør, dessert og vin. Du var enestående på dette med å tilpasse til den enkelte. Du kunne si noe sånt som: «Trond, jeg har spart denne konjakken til deg, jeg vet at det er en som du vil like». Og det var slik du var! Du visste ofte hva som var best. Du visste også med en gang når noe ikke var som det skulle. Du så oss, med øynene dine, med hjertet ditt, og med den profesjonelle innsikten som du omga deg med. Og noen ganger hjalp du til, for eksempel den gang ryggen til Trond låste seg rett før en forestilling i Cabarosa, teatergruppen du og Trond var med i, og hvor du brukte de varme hendene dine til å løse opp i knuten i Tronds rygg. Dette er også en av de historiene vi vil ta med oss. Du sa, Marina, at når du var død, skulle vi alle samles og spise suppe og drikke bobler og fortelle morsomme historier om deg og le masse. Masse! Det lover vi å gjøre, Marina, etter at koronavirustrusselen har gitt seg. Kjære Marina. Ditt liv her er over. Vi vil alltid huske deg, alltid ha deg i våre hjerter. Vi takker deg for alt du var for oss. Og, vi ønsker deg lykke til videre på den store ferden i de andre dimensjonene. Fred over ditt minne! Nina og Ragnar, Raymond og Helge, Trond og Yngvar "Fra Heidi Gaupseth. Kjæreste Marina, kjære snuppeluppa! Å stå her å skulle snakke «om» deg er nesten i strid med alt du stod for! Så jeg håper du tilgir meg, jeg vil forsøke å snakke til deg og med deg... Da jeg begynte på gestaltterapistudiet høsten 2008, ble du min klasselærer. Du så meg i helt avgjørende situasjoner under utdannelsen min. Du ble et forbilde for meg og en som jeg kunne kjenne meg igjen i. Jeg kom i kontakt med følelsen av å stå alene. Og hvor vanskelig det er å uttrykke det som er sant for meg i en form som tåles av andre. Det handler for meg om å risikere og å gjøre seg sårbar. Og som er uløselig knyttet til vitalitet og liv. Du praktiserte gestaltterapiens gullstandard – «å stå i å ikke vite». Du kom inn i klasserommet og med det var undervisningen i gang. Du valgte det slik og du var trygg på at dette er du best til! Å bruke det som skjer i øyeblikket, det som blir figur, i pedagogisk hensikt for at studentene skulle gjøre egne erfaringer framfor å snakke om. Dette var ditt adelsmerke, og nærmest et «kall» slik jeg opplevde deg. Noen ganger gikk det i enkeltes øyne galt og det ble vanskelig. Jeg tenker likevel disse vanskelig erfaringene, kanskje ble noe jeg og andre studenter lærte mye av, om vi ikke tenkte slik da – så senere som lærer selv, som terapeut og i livet forøvrig. Som kollega var du utfordrende. Det var ikke lett å diskutere fag med deg, men jeg så når du lyttet og bekreftet meg og min måte å være opptatt av faget og psykoterapi på. Likevel forble du senioren og det var jo også sant! Som venn ble det annerledes. Vi kunne glede oss over vakre ting, deilige silkestoffer og flotte og gjerne dyre klær. Du kjøpte de dyreste! Som syk fungerte jeg som din «personlige shopper». Vi hadde mye moro med meg rundt i byen med deg på mobilen mens jeg sendte bilder og du sa ja og mest nei! Glad og takknemlig for hjelpen du fikk og jeg var glad for å hjelpe. Vi møttes i fenomenologien – i det som er, uten å fortolke. Jeg tror det er derfor vi fikk det til sammen – vi måtte ikke mene så mye, vi mente jo også, men vi kunne være sammen, ta en øl og en prat, shoppe og være der for hverandre på ulike vis. «Opla, opla, opla», sa du mer og mer den siste tiden! Lyden av deg og synet av deg, som med all din kraft, ville opp av sengen og til toalettet på egne ben. Du kjempet for å beholde din verdighet i en situasjon der flere og flere av de hverdagslige gjøremålene ble en stor oppgave og til slutt helt umulig. Det gjorde vondt å se på deg. Det rykket i kroppen min som ville støtte, holde og skyve deg opp, men nei. Selv som alvorlig syk og avhengig av andres hjelp og omsorg, sluttet du aldri å forsvare din rett til å velge og å bli behandlet som et subjekt. Du valgte bevissthet framfor opiater og mindre smerte. «Jeg vil ha muligheten til å velge», sa du senest få dager før du døde. Og slik ble det. Du bevarte din bevissthet og vi var i kontakt med deg helt inn i det siste døgnet. Det var en gave til oss rundt fordi vi kunne snakke sammen, le og gråte, helt til kroppen din sa stopp og hjertet sluttet å slå. Det kjennes godt nå å ha holdt løftet til deg om at du ikke skulle være alene på slutten. Du var ikke alene og vi rundt deg var heller ikke alene når du dro videre. Takk for alt du har lært meg og for et vennskap som vokste seg sterkt de siste åra. Du viste meg hva det betyr å være sann, lojal og fylt meg kjærlighet. Jeg tar deg med videre i hjertet mitt, kjære venn og ønsker deg en god reise videre.
Bestill blomster Blomster