Harald Broder Knudtzon
2018-10-19
Her er talen jeg holdt i bisettelsen. Takk for at jeg fikk dele denne stunden med dere.
Kjære familie, kjære venner. Vi er samlet her i dag for å minnes Nils Christer Modins liv. Våre tanker går først til hans nærmeste.
Nærhet og kjærlighet blant de nærmeste er viktig når man mister noen. Sorgen kan være dyp og sterk. Gled dere over det som har vært. Og så er det bare å være innstilt på at sorgen kommer. Møt den med glede, for den er et tegn på kjærlighet.
Christer ble født 23. mai 1969 i Gøteborg. Han hadde 3 eldre søstre. De 2 eldste bodde hos sin far. Så det var mor, Ann-Christin og Christer som var familien hans mens han bodde hjemme. Ann-Christin har et tidlig minne, Christer hadde gått til skolen hennes for å lete etter henne, før han ble 2 år gammel. Han bar på en blå og hvit bamse, og selvsagt var det stor ståhei hjemme, for de visste ikke hvor han var.
Da han var 6 år gammel flyttet de til Norge, og han begynte på Setskog skole. Livet der fungerte bra for ham. Men så flyttet de til Oslo i 79-80, og selv om han hele tiden hadde hatt en vanskelig barndom, var det da det virkelig gikk galt. Mor var alkoholiker, og det var mye bråk. Christer ble lei av all drikkingen, så han solgte hjemmebrentapparatet for 150 kroner.
Christer hadde fått en Hockey-kølle av faren sin. Denne var han veldig stolt av. En gang de spilte hockey brakk Christers klassekamerat Jarle kølla si. Og Christer insisterte på å gi Jarle sin kølle. Jarle husker denne historien som et godt eksempel på Christers store raushet. Jarle besøkte Christer igjen i våres, på jobben på =Kaffe. Da visste han ikke at det var Christers fødselsdag. Det ble en hyggelig dag.
Vi er alle resultat av arv og miljø. Christer hadde epilepsi, ADHD og var ordblind. Dette hadde ikke hans mor forutsetninger for å forstå, så Christer ble definert som et urolig barn. I stedet for å se at han hadde problemer, ble han definert som et problem. Fra han var 12 år, vokste han opp i diverse fosterhjem og barnehjem. Uten at de klarte å finne løsninger for Christer. Da han ble 18, syntes barnevernet det var det beste de kunne prestere som ettervern å plassere ham på hospits.
En av de tingene Christer hadde lært av sin far, var å seile. Og det gjorde at han fikk tilbud om å være med å seile på en av kongens tidligere båter, Fram XV. Han fikk også være med å kjøre rallybil, og å krysse med båt fra Norge til Danmark på et par timer. Det var sånne adrenalinkick han virkelig satte pris på å få oppleve.
Christer hadde mange sider. Han var smart, og likte å lese. Blant annet om krigen. Så var han glad i dyr, særlig i hunder. På Brenna Gård, hvor han var til rehabilitering, hadde de to hunder, Pink og Floyd. Bedre navn på hunder kunne han ikke tenke seg.
Så var han en stor kverulant. Det stod han gjerne ved. «Kverulering hadde han lov til, for han var tvilling.» var hans holdning. Som jurist, og dermed profesjonell kverulant, er jeg veldig enig i at han hadde lov å være kverulant. Av hele hans og mitt hjerte.
Det sies at vi alle har valg. Vi er alle ansvarlige for våre liv. Men ikke alle får de samme mulighetene å velge mellom. Christer fikk ikke anledning til å velge fritt på øverste hylle. Andre mennesker hadde valgt for ham. Han valgte ikke foreldre. Han valgte ikke oppvekstmiljø. Han valgte ikke når barnevernet skulle gripe inn i hans liv. Da han ble stor nok til å begynne å foreta sine valg, var mange valg allerede tatt, og alternativene han hadde, var blitt redusert.
Likevel var han klar over at han ville gjøre så godt han kunne med de valgene han fikk. Han ville heller selge =Oslo enn å tigge. Han stod fram, i håp og tro om at det kunne få noen andre til å ikke få et liv som hans. Det var et ønske om å vise et ærlig bilde av hvem de narkomane var, så ikke de skulle bli ansiktløse nederst på samfunnets rangstige.
Han ville gi de narkomane et ansikt, for å kunne bidra til å gi økt verdighet og selvtillit. I det siste kan man trygt si han lyktes. Ikke bare for seg selv, men for hele gruppen. Han ville heller bruke sin historie til å advare andre mot rusmidlenes ødeleggende kraft, enn å bare gå stille til grunne.
Han valgte verdighet og humor. Selv om humoren ofte kunne bli både selvironisk og bittersøt. Han hadde sine demoner, som at han var redd for å sove, for å ikke våkne opp igjen.
Jobb er viktig for de aller fleste mennesker. Det er en del av vår identitet. Og Christer har fått jobb. Han har vært selger av =Oslo. Det ga ham verdighet. Så har han etter hvert blitt barista. Å få jobbe, og attpåtil i en bedrift som står for noe større enn bare å være en vanlig arbeidsplass, var viktig for Christer.
Familien har valgt humanistisk bisettelse for Christer. For det passer best med hvem han var for dem. Han hadde fokus på at han levde her og nå, på godt eller vondt. Og uansett så skulle han jo ikke dø. Vi er mange som ønsker at han ikke hadde tatt feil om det. Han trodde på et eller annet liv etter dette, uten at det har blitt mer definert. Vi får satse på at han tar en kopp kaffe og ser ned på oss.
Christer har sluppet unna det vonde i livet sitt nå. Men samtidig så har han gått glipp av muligheten til å få flere oppturer. Og han var en mann for å tenke på at det kom flere oppturer.
Nå er Christer død. Men selv om han er borte nå, kommer han fortsatt til å være til stede i dere. Dere husker ham på forskjellige måter. Han møtte dere i forskjellige sammenhenger. Men når dere er i situasjoner hvor hans minne dukker opp, så tenk på ham og styrk minnet om Nils Christer Modin og det gode han betød for dere. Christer vil bli lagt i en navnløs minnelund. Søk minnet hans i deres hjerter. På den måten lar dere ham fortsatt være nær dere og leve med dere.